top of page

Blindpassasjerer

For fire år siden ble jeg kjent med en gjeng fantastiske mennesker som jobbet for andre menneskers verd i et land veldig langt fra Norge. Du kjenner kanskje noen av dem allerede? Mahmoud var den som alltid fikk meg (og alle andre) til å le, selv om livet/arbeidsdagen/middagen var tung å svelge. Abeers tro på det gode i alle mennesker, og hennes utrettelige vilje til å bidra, til å utgjøre en forskjell, er til inspirasjon for meg og mange andre fortsatt i dag. For fire år siden ble jeg også kjent med en brutal og urettferdig verden, der hvilke muligheter du har i livet bestemmes av hvor du er født, og hvem foreldrene dine er. Jeg jobbet i Port Sudan som ungdomsdelegat for Norges Røde Kors/Sudan Røde Halvmåne, og dette er et utdrag fra en blogpost fra den gang: Mitt første møte med ørkenbyen Derudeb var ikke møtet med byen selv. Mitt første møte med Derudeb var møtet med dem som ville flykte derfra. Omtrent en time utenfor byen i ørkenen ble min kollega og jeg stoppet av en bussjåfør som trengte hjelp. To små gutter på ni og ti år, med krusete hår og skitne jallabiyaer hadde rømt hjemmefra, og sneket seg om bord i en buss som skulle fra Derudeb til Haiya. Halvveis til Haiya var de nå tatt på fersken. Blindpassasjerene møtte ingen nåde hos bussjåføren - var det opp til ham ville han overlevert dem direkte til politiet, hevdet han. Vi var imidlertid midt i ørkenen, og ingen politistasjon i sikte. Kunne vi ta dem med oss? Hvor var guttene på vei, ville vi vite. Niåringen stirret i bakken og fortalte at de skulle finne en jobb i Haiya, og derfra ville de komme seg til Port Sudan – storbyen. Guttene var på samme alder som min herlige, bortskjemte lillebror, men i motsetning til noen norske barn, hadde de ikke rømt hjemmefra for spenningens del, og de hadde ingen planer om å vende tilbake til sine foreldre. De hadde rømt hjemmefra fordi ”hjemme” var et sted de aldri ville tilbake til. Barn og unge rømmer fra mangel på mat, mangel på vann og medisiner. De rømmer fra voldelige eller problemfylte hjem, en ensformig hverdag og dystrere fremtidsutsikter. Så de flykter til storbyen, fordi de tror at der finnes alle muligheter. De to guttene fra Derudeb var et tragisk, men klassisk eksempel på hvem gatebarna i Port Sudan er. Omtrent en tredjedel av gatebarna i Port Sudan kommer fra de rurale områdene i Red Sea State, de blir kastet ut, eller rømmer hjemmefra i håp om at livet skal være enklere et annet sted. Skuffelsen i øynene på de to guttene da de forstod at vi ville ta dem med tilbake til Derudeb var ubeskrivelig. Men de var maktesløse mot de voksnes vilje. Vi visste bedre enn å la to små barn fortsette sin ferd mot en særdeles usikker fremtid. Hendelsen ble for min del et ubehagelig møte med virkeligheten, jeg ble igjen konfrontert med hvor tøft livet kan være for en ni år gammel sudansk guttunge. Magen knøt seg i ubehaget jeg følte for å frata dem håpet, og sende dem tilbake til hverdagen de hadde flyktet fra. Å kunne tilby guttene fersk frukt og kaldt vann, en luksus de aldri er forunt, hjalp verken dem eller meg noe særlig, det var en fattig trøst mot knuste drømmer. Fire år senere kan jeg ikke unngå å lure på om guttene har klart å komme seg til Port Sudan. Men det er i allefall godt å vite at om det er tilfelle finnes det nå et sted der de kan få mat, rent vann, omsorg og trygg voksenkontakt. Skrevet av Anine Kongelf


Search By Tags
No tags yet.
Follow Us
  • Facebook Classic
  • Twitter Classic
  • Google Classic
bottom of page